Windsurfing

Windsurfing er en vannsport som kombinerer seiling og surfing på et brett som er i underkant av tre meter langt og har et volum på 100 – 200 liter. Brettes drives fremover av vinden ved å være rigget med en mast, boom og seil. Overflaten på seilet kan variere ganske mye og må tilpasses forholdene og utøverens ferdighetsnivå og vekt. Vanligvis er det fra 5 til 10 kvadratmeter.

Én av pionerene innenfor windsurfing var Newman Darby, som oppfant seilbrettet i 1964 og brukte det til å seile på elva Susquehanna i USA. Dette seilbrettet hadde imidlertidIlla_da_Toxa._Windsurf en konstruksjon som gjorde det betydelig vanskeligere å manøvrere enn dagens brett. Uten å ta patent på oppfinnelsen offentliggjorde Darby nyheten om seilbrettet i tidsskriftet Popular Science i 1965.

Windsurfing er en sport med en veldig interessant kultur, fordi det er en slags møteplass for de to kulturene man forbinder med henholdsvis surfing og seiling. Surfere er kjent for å være svært livsglade og avslappede mennesker, mens seiling har vært sporten for det bemidlede borgerskap og liketil for adel og kongelige. Seiling har en større vekt på regler og konvensjoner enn den mer frihetssøkende surfekulturen.

Windsurfing kan selvfølgelig best sammenlignes med seiling, fordi man er avhengig av seilet for fremdrift. Det er imidlertid mye man kan gjøre på et brett som man ikke kan gjøre i båt, som for eksempel ulike hopp, rotasjoner og loops. En windsurfer kan også utfordre bølger som det ikke er forsvarlig for surfere å prøve seg på. Det var således windsurfere som først red på de vanvittige bølgene utenfor Maui i Hawaii, og mange andre av de råeste surfeområdene ble også først utforsket av windsurfere. Surfere har først i den senere tiden kunnet prøve seg på sånne bølger, og da med såkalt tow-in surfing der de ikke kommer seg ut til bølgene for egen maskin.

Windsurfing er hovedsaklig populært som fritidsaktivitet, men det arrangeres også konkurranser i sporten, og den kom med på OL-programmet i 1984. I motsetning til i seiling handler det ikke alltid om å seile raskest mulig. Det er mange ulike konkurranseformer, inkludert slalåm, bølgeseiling og fristil. Dessverre førte ikke utviklingen av windsurfing som olympisk sport til noen stor økning i interessen, men heller til en ganske dramatisk nedgang. Årsaken var en tiltagende utstyrshysteri som gjorde sporten mye mer kostbar å bedrive enn det den hadde vært før. De nye brettene var også som regel mye vanskeligere for begynnere å manøvrere, slik at det rett og slett ble for krevende å lære seg det som skulle være en avslappende vannsport.

En annen utfordring for windsurfing som sport har vært utviklingen av det som kalles kitesurfing eller kiteboarding. Dette er en vannsport som kombinerer elementer av windsurfing, surfing, paragliding, turn, og brettsporter som snowboard, skateboard og wakeboard i én og samme idrett. I kitesurfing brukes en slags drage i stedet for seil og et ganske lite brett, litt mindre enn et vanlig surfebrett. Noen ganger bruker man kiteboarding som et generelt begrep for denne sporten og kitesurfing mer spesifikt om det å bruke en kite til å surfe på bølger med spesielle brett utviklet nettopp for dette formålet.

Kiteboarding har på den korte tiden sporten har eksistert tiltrukket seg over 1 million utøvere, og markedet for den relaterte industrien er estimert til å være verdt 2-3 milliarder kroner. Det har med andre ord vært en massiv suksess og lagt press på windsurfing, som nå for mange unge mennesker fremstår som en kjedeligere og mer borgerlig sport sammenlignet med både surfing og kiteboarding. Under valgkampen i USA i 2004 prøvde John Kerry å fremstå som sunn, sporty og ungdommelig ved å vise til sine bedrifter som windsurfer, men han ble bare latterliggjort.